It has been a long while since last post, and the main reason is of course the Corona epidemic. For some months we have been inactive, but after the summer we started up and managed to perform at two events, which was absolutely great for us activity-hungry musicians.

The events in themselves were great, too, the first being a colloboration between us and famed Norwegian comedian, songwriter, medical doctor, ombudsman, as well as TV and radio personality Trond-Viggo Torgersen at a concert during the Oslo Chamber Music Festival. Great fun!

The second was two concerts comprising 6 Beethoven quartets spanning 5 hours at an event called Beethoven Bonanza organised by the Bergen Chamber Music Society. A great experience for us, and it seems it was for the audience too, at least if we are to trust the reviewer! Here is what he has to say (in Norwegian):

https://www.musikkritikk.no/oslo-strykekvartett-beethoven-bonanza/

Gode grunner

Når man bor i Oslo kan det synes litt merkelig å gå på konsert med Oslo Strykekvartett i Bergen. Men grunnene til å gå på akkurat denne konserten er faktisk mange. Kvartetten fortalte at dette var en emosjonell aften for dem, fordi det er første gang de spiller offentlig på seks måneder. Og med en cellist som bor i røde København spørs det når de kan treffes for å spille igjen.

Ytterligere en grunn til å høre dem var kveldens opplegg. Man snakker gjerne om helaftensforestillinger. Beethoven Bonanza er nærmest en heldagsforestilling, der seks kvartetter sto i sentrum. I tillegg snakket Gunnar Danbolt om hva det var som gjorde Beethoven så banebrytende. Han relaterte det særlig til litteraturen Beethoven var opptatt av, med Schiller, Goethe og Shakespeare i sentrum. Ettermiddagen og kvelden inneholdt også aperitiff, bursdagskake (men uten bursdagssang for Ludwig) samt festmiddag på Grand Hotel Terminus. Konseptet ble godt mottatt og billettene til konsert med middag utsolgt.

Fabelaktige kammermusikere

Den aller viktigste grunnen til å høre Oslo Strykekvartett er imidlertid at dette er et helt usedvanlig godt ensemble. De har mange års historie bak seg, og selv med utskiftninger av musikere gjennom årene lurer jeg på om de bare er blitt bedre.

Geir Inge Lotsberg (1. fiolin) og Øystein Sonstad (cello) har vært med fra starten i 1991. Liv Hilde Klokk (2. fiolin) ble med i 2007, og Magnus Boye Hansen (bratsj) så sent som for to år siden. Men det er noe rart med kammermusikkensemble. Oslo Strykekvartett har et eget liv som er større en de enkelte musikerne. Kvartetten besitter en form for kollektiv kunnskap, en stil og estetisk integritet, som lever videre og utvikles selv gjennom de enkelte musikernes personlige forandringer.

Tidlig Beethoven

Konserten begynte med den tidlige op. 18:5 i A-dur, og musikerne hadde en letthet og spenst som er uvanlig å høre på moderne instrumenter. Vel, det var så gjennomført at det også er sjeldent å høre på eldre instrumenter.

Det mest slående er hvordan de behersker alle dynamiske nyanser. De kan levere løp med klart distinkte og separerte toner i de svakeste nyansene. Deres mezzo-nyanser er moderate og karakteriseres av en lek med klangfarger heller enn store dynamiske forskjeller for å nyansere i mellomregistret. Altfor ofte smører kvartetter på med for mye klang i dette dynamiske sjiktet. Og de hadde en forte som aldri mistet den klassisistiske elegansen.

Vibratobruken er generelt tilbakeholden, noe som skaper klarhet i stemmeføringen, og når de vel slår på vibratoen blir uttrykket og klangforandringen påtagelig. Formuleringen «slår på» var imidlertid klønete valgt, fordi vi snakker ikke om en standardvibrato som mange (misforstått) «romantiske» fortolkere trer over hodet på musikken. Hos Oslo Strykekvartett handler det heller om en stadig nyansering, med forskjellige størrelser og hastigheter på vibratoen, som skaper ulike uttrykk alt ettersom hva de prøver å si.

Resultatet av alt dette ble altså ikke bare lett, elegant og perfekt passende til wienerklassisismen, men utgjorde kjernekomponentene i det tidvis sarte og tidvis virtuose samspillet. Og dette ble hørt på en aldeles spesiell måte i den minst sagt unike akustikken konserten fant sted i.

Fordelene ved en grusom akustikk

Det var visstnok første gang, og forhåpentligvis siste, som Bergen Kammermusikkforening arrangerte konsert i konferansesalen Terminus Hall på Grand Hotel Terminus. Akustikken kommer langt opp, muligens helt til topps, på listen over de mest grusomme musikalske forhold jeg har opplevd.

Selv om jeg håper at det aldri mer blir spilt klassisk musikk i Terminus Hall nøt jeg likevel dens fordeler hvert sekund av Bonanzaen. Når salen ikke hadde etterklang i det hele tatt ble kvartetten kledt naken, og synet av klangkroppen ber om lignelser med greske ungdommelige guder. Artikulasjonen ble enda tydeligere, og det var enkelt å følge hvert instrument til hver tid. Dessuten ville vi jo hørt enhver ørliten feil, men det var sannelig ikke mye å høre av slikt. Heller var det bare å bruke hånden for å løfte opp hakeslippet når vi hørte presisjonen og de virtuose enkeltprestasjonene.

Mellom- og den sene perioden

Første avdeling av kvartetter inneholdt dessuten op. 95 og op. 127, altså en kvartett fra mellomperioden og en fra den sene perioden. Det var påtagelig da de begynte å spille op. 95 at de la til en større vibrato og fetere klang. Dette passet godt til det modne uttrykket Beethoven hadde funnet fram til, som er ganske så ulikt fra de tidlige Haydn-influerte kvartettene.

Likevel mistet de aldri den klassiske elegansen ut av syne. Gjennom å spille forskjellige tolkningsparadigmer opp imot hverandre, både på det klassisk lette og det romantisk overlessede, blir kontrastene desto større. Dette passer særlig godt i de sene kvartettene. På den ene siden ber disse verkene om at musikerne spiller med den bredeste klangen de har. På den andre siden har de sene kvartettene mange introverte avsnitt. Disse krever en renhet i tonen som en vibrato-fri wienerklassisistisk tone kan skape.

Når denne tonen trekkes til sine ytterste konsekvenser i den sene Beethoven, klinger musikken hans som en fremtidsvisjon. Jeg pleier å se det som et frempek til noe vi ikke får høre før Sjostakovitsj skriver sine mest karrige og øde uttrykk langt ut på 1900-tallet.

Foredrag – og enda en konsert

Etter Danbolts foredrag spilte musikerne ytterligere en avdeling med tre kvartetter. Igjen var disse hentet fra hver skapende periode av Beethovens liv. Jeg skal ikke gå inn på detaljer i disse tolkningene annet enn å si at elegansen fremdeles var påtagelig i op. 18:1, energien ufortrøden i Große Fuge, og formforståelsen og virtuositeten frisk i den siste av Razumovsky-kvartettene, op. 59:3. Kvartetten mistet ikke intensiteten selv etter å ha spilt effektivt i over tre timer.

De to avdelingene hadde hver en varighet som en krevende enkeltkonsert, men de ble spilt uten annen pause enn en kort for benstrekk mellom andre og tredje kvartett i hver avdeling. Dette var dermed jo også litt av en utfordring for publikum, men begeistringen var påtagelig. Det er bare å gratulere Bergen Kammermusikkforening for å ta sjansen på å gjennomføre et prosjekt som dette.